Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

 
Minne fra min barndoms grønne dal:
"Siden har vi fulgt hverandre.
Den vandrende jøde - og jeg.
Bevisst og kanskje også ubevisst"

Den
vandrende

jøde

 

 

Gustav Dorés illustrasjon

Som liten gutt skjedde det noe som på mange måter har preget livet mitt. 
Jeg gledet meg over å så, å plante og å dyrke fram blomster av ulik slag – i mini
veksthuset mitt i barndommens grønne dal.   
Tante Elisabeth kom ofte på besøk. Hun kikket inn der.  –Hva heter den planten der,
spurte hun.
 Pekte på en frodig og grønn slyngplante som krøp langs marka. 
Med min daværende spede stemme pep jeg:
-Det er den vandrende jøde!

Siden har vi fulgt hverandre. Bevisst og kanskje også ubevisst.
Den vandrende jøde og jeg.

I  Abrahams vandring til det land som Herren viste ham.
I Jakobs lange natts ferd mot dag. Fra landet – og tilbake igjen, lenge, lenge etter. Haltende. I soloppgangen fra det høye. Med det nye, Gudgitte navnet Israel. Fyrste med Gud. 

Jeg har fulgt 12-stammefolkets ferd til Egypt. En bror og redningsmann var allerede på plass der. Med et hjerte som brant, ikke av hevn og fordømmelse, men av lengsel og kjærlighet til sine søsken.
Og mer enn 400 år etter - tilbake igjen mot Landet. Ledet av den usynlige: Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.. Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt deg til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. 2Mos (Exodus) 15:13 og 15.

Jeg har fulgt Den vandrende jøde i 40 år i ørkenen. Også her var det mektige
motkrefter. I dem og rundt dem.  Mange erfaringer på tornefull vei.  Menneskets egen troløshet. Den allmektiges trofasthet.

Og så inn i landet igjen - på løftets sikre grunn: -Hvert sted dere setter deres fot på, gir jeg dere! Josva 1:3. Med seg hadde de allerede da advarsler og profetier om hva som kunne skje. Og flere fikk de.  Varsel om hvileløs fot. Bevende hjerte. Adspredelse, diaspora, blant nasjonene. Bokstavlig oppfyllelse av profetien. - Jeg vil spre deg i blant folkene og strø deg omkring i landene. Ezekiel 22:15. Men alltid var den lyse tona der - midt i håpløshetens mørke.

Som da de satt der ved Babylons elver i gråt når de kom Zion i hu. Når minnet om og lengselen til Løftes landet, Helligdommen og Yerushalayim vellet fram fra hjerte og sinn. Profetene Daniel, jøden,
hadde åpne vinduer som vendte dit. Fra sitt hjertes sal.  Som om han levde i Den vandrende jødes bønn: Neste år i Yerushalayim! Og Trøsteren sa: –Glemmer vel en kvinne sitt diende barn?  Minnet dem om at de som folk var (og er!) gravert i hans (hule) hender. Og at dets murer alltid står for ham som verken sover eller slumrer. Han som bærer navnet Israels vokter.  Og det beste av alt – de fikk løftet om at Han som adspredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sin hjord. Salme 137, Jesaja 49 og Jeremias 31.    
                                                               

Så forteller historien oss hvordan dette folket, det jødiske folk, har hatt det ned (eller opp?) gjennom tida. Både i landet. Og utenfor landet. Som folk. Og som enkeltpersoner. Hvordan de under ulike fremmede makter, ja endog i “Guds” navn, er søkt ødelagt. Gjennom assimilering. Eller drap.  Gjort til syndebukk for all verdens elendighet. Det være seg fattigdom, sjukdom, urettferdighet.  Eksempelvis gjennom keiser Hadrian, forhatt i Israel, rost i Vesten. Han som ville utrydde alt “jødisk”. Og som et ledd i det samme, gav Israels land navnet Philistia (Palestina).          

                                                                    

Og i fortsettelsen: “Kirkens” forsøk på å stemple jøden som Jesusmorder. For sjøl å innta Israels velsignelse ved hjelp av løgnaktige erstatningsteologi. “Jødene - og deres løgner”, skreiv kirkefader Luther. Et nyttig redskap i handa for Adolf Hitler og hans drabanter.

 

                                                               

Så gikk det drøye femti år fra den første zionistkonferanse i Basel i Sveits – til dette herlige gjenfødelsesunder i Tel Aviv, den femte Ijar år 5708, vårt 14.mai 1948 – at den jødiske uavhengighetserklæring ble skrevet, lest og undertegna.

I tillit til, som det står i erklæringa: I tillit til Israels Klippe! Og i den leser vi både fortid, nåtid og framtid om Den vandrende jøde.
For her står det blant annet:


              
I ERETZ ISRAEL [landet Israel] oppstod det jødiske folk. Her ble dets åndelige, religiøse og politiske identitet formet. Her oppnådde det først sin egen stat, skapte en nasjonal og universell kultur og skjenket verden den evige Bøkenes Bok.

Det jødiske folk ble fordrevet fra landet med makt, men i landflyktighet beholdt jødene troskapen til hjemlandet. Aldri svant håpet; aldri forstummet bønnen om å vende hjem til frihet.

Drevet av kraften i historie og tradisjon, søkte hvert slektsledd av jøder på ny å slå rot i sitt gamle hjemland. De siste tiårene har de vendt tilbake i skarer. Pionerer, forsvarere og innvandrere som hadde vært hindret av blokade, har fått ørkenen til å blomstre, gjenopplivet det hebraiske språket, bygd byer og bygder og skapt et blomstrende samfunn med sin egen økonomi og kultur. De elsket fred, men visste å forsvare seg, de lot fremskrittets velsignelse komme alle innbyggere til gode og hadde en selvstendig stat som mål.

Katastrofen som nylig rammet jødefolket og utslettet millioner av jøder i Europa, gav ugjendrivelige bevis på at problemet med hjemløse jøder bare kunne løses ved å gjenopprette jødestaten i Eretz Israel. Den staten kan åpne portene for enhver jøde og gi jødefolket en status likestilt med alle andre nasjoner i folkenes familie.

Staten Israel vil være åpen for jødisk innvandring og for samling av jøder i eksil. Den vil strebe å utvikle landet til gagn for alle innbyggere. Den skal bygge på frihet, rettferd og fred i profetenes ånd. Den vil sikre alle innbyggerne fullstendig like sosiale og politiske rettigheter, uavhengig av religion, rase eller kjønn. Den vil garantere frihet når det gjelder religion, samvittighet, språk, utdannelse og kultur. Den vil sikre de hellige stedene for alle religioner, og den vil være trofast mot prinsippene i FNs charter.

Vi henvender oss, midt under voldsomme angrep som nå har kommet mot oss i flere måneder – til de arabiske innbyggerne i staten Israel om å bevare fred og delta i å bygge opp staten på grunnlag av full borgerlig likestilling og tilsvarende representasjon i alle statens provisoriske og permanente institusjoner.

Vi rekker ut vår hånd til alle nabostater og deres folk med et tilbud om fred og godt naboskap, og oppfordrer dem til gjensidig hjelp og til samarbeid med det selvstendige jødefolket, som bor i sitt eget land. Staten Israel er klar til å ta sitt ansvar i den felles innsats for utvikling av hele Midtøsten.

Vi kaller på jødefolket i alle land i diasporaen og ber om hjelp til innvandring og til å bygge opp samfunnet og bistå i vår streben etter å oppfylle den gamle drømmen – forløsningen av Israel.

I tillit til Israels Klippe underskriver vi denne erklæringen, gitt på møte i det provisoriske statsråd, på hjemlandets jord, i byen Tel-Aviv, på denne kvelden før sabbaten, den femte Ijar 5708, 14. mai 1948.                        

                                                                

Jeg var fem år gammel da denne gjenfødelse skjedde. Og husker ingenting om den. Heller ikke husker jeg noe fra 2.verdenskrig. Men jeg husker noe fra årene like etter. Uttrykket "du din jøde". Ganske vanlig - og akseptert, når noe negativt og nedsettende skulle sies om et medmenneske. Eller det beslekta uttrykket "jødepris". Vi hører det også i dag!

                                                              

Mye mer kunne skrives – også fra dagens situasjon der jødene og staten Israel blir beskyldt, direkte og indirekte, for å være sjølve hinderet for fred i regionen.  Ikke bare fra islamske fundamentalister. Men også fra forståsegpåere i politikk og presse. Norge er i teten her. Den “liberale” avisa Fædrelandsvennen brakte for ei tid siden bilde av Israels lovlig valgte statsminister Netanyahu – med tekst: Største hinder for fred i Midt Østen. Hvem rammet avisa da? Nettopp: Det folk som i fritt og demokratisk valgt har valgt ham som sin leder. Slik blir giften spredd. Avisa kunne like godt ha skrevet: Jøden er største hinder for fred i Midt Østen.
Det er intet nytt under sola – hva jødehatet angår.

Men midt i det heile: Jøden er ikke lenger et folk uten land. Og landet er heller ikke uten folk.  Det som Gud har sammenføyd, er forgjeves prøvd adskilt og oppdelt.
Det skrives fortsatt historie. Vi er en del av den. Vi er med på å skrive den. Som enkeltpersoner og som samfunn er vi med på å stake ut kursen framover.
Uansett hvor vi “står”, etnisk, politisk eller religiøst, så har vi i humanismens navn både rett og plikt til å forsvare den vandrende jødens historiske, politiske, juridiske og religiøse rett tildet land der han har sitt hjerte og sin tilhørighet.

                                                 
 
Jeg tror at Himmelens Gud har en frelsesplan både med menneskeheten og med denne vår blodstenkte klode. Jeg tror han visste hva han snakka om, han som ved Jakobs dype brønn i daværende Sykar (nåværende Nablus), sa:
-Frelse
n, redningen, utfrielsen - kommer fra/gjennom – jødene.

Det var Den vandrende jøde som sa det. Rabbi Yeshua fra Nazareth i Galilea.

                                    
                                                     I 1891 skrev Leo Tolstoj:

                                                              
                                        
Portrett av Leo Tolstoy i 1887
                                                                                                             av Ilya Repin 8( fra Wikipedia)

 

  Jøden er symbolet på evigheten.
  Han er den som ingen noensinne har klart å ødelegge. Verken blodbad eller lidelser, ild eller sverd, har lyktes i å utslette ham.
Han er den som så lenge har voktet det profetiske budskap og formidlet det til heile menneskeheten.
  Et slik folk kan aldri forsvinne.
  Jøden er evig.
  Han er evigheten legemliggjort.



 

Det er et privilegium å få være med å fremme den gode sak i denne verden, både gjennom forkynnelse og i samarbeid med blant andre Hjelp Jødene Hjem står. Jeg gjør det også i tillit til de ugjenkallelige løfter gitt dette folk av Abrahams Isaks og Jakobs Gud. For det står skrevet:
Og jeg vil føre dem ut fra folkene og samle dem fra landene og føre dem til deres eget land, og jeg vil røkte dem på Israels fjell, i dalene og på alle de steder i landet hvor de bor.
Esekiel 34:13.

Kan det sies klarere enn det? Så derfor: Vær med du også. Tal vennlig til Jerusalem. Tal vennlig til Israel og våre jødiske venner. I takk til alt de betyr for oss og for den verden vi lever i. Sammen med dem. Hjelp Jødene Hjem!

Tilbake til:


 en del av:

 

 

Org. nr. 974 341 557. Frittstående, ulønnet venneforetak som samler inn og formidler gaver til evangelisk velferdsarbeid for og blant fattige i Sør-India. Hver gavekrone blir videresendt uten fratrekk av noe slag.
E-post: post@evangeliet.no
Daglig leder: Tor Marius Gauslaa.
Adresse: Lofthus, 4790 Lillesand.
Giro:
2850.13.10389 .
Telefon: 37 27 00 94/90 65 64 27. Medlem av Innsamlingskontrollen i Norge - og registrert i Frivilllighetsregisteret



 
Sikkerhet for ditt bidrag