Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

..de drakk alle
den samme åndelige drikk;
for de drakk av den åndelige klippe
som fulgte dem, og klippen var Messias. 
1Kor 10:4
 

Klippen
som fulgte dem -
var Messias!
I tillit til Israels Klippe, undertegner
vi denne erklæring....Fra staten
Israels gjenfødelse 14.mai 1948.

To uttrykk står sentralt i vers 4 i denne teksten fra 1Kor 10. Det ene er begrepet KLIPPEN. Og det andre er ”mobiliteten” i samme: SOM FULGTE DEM.

Brevet til Korintierne, sannsynligvis skrevet midt på 50-tallet etter Kristus, er adressert også til alle dem som på ethvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn. Derfor er innholdet i dette brevet høyst relevant for oss, både som enkeltperson og menighet.

I den sammenheng mitt valgte avsnitt står, handler det primært om hvordan vi som troende lever og vandrer sammen med Herren – med kurs for de funksjoner og den plass vi er tiltenkt, både her i tiden og i evigheten. I Troens liv har Herren en plan og en  gjerning for den enkelte, lagt ferdig for at vi skulle vandre i den. Ef 2:10. Og han sørger også for å by oss den ”mat” og den ”drikke” vi trenger for vårt innvortes menneske under ferden.  

Forbildet i denne sammenheng, med dets anbefalinger og advarsler,  finner vi, også her, i jødefolkets ferd fra Egypt og til løfte-landet. Paulus taler nemlig klart spesifikt om våre fedre – som alle ble døpt (eller sannsynligvis rettere slik Complete Jewish Bible sier det: som døpte seg) til Moses i skyen og i havet. (De gikk som bekjent gjennom Det røde hav på det tørre, egypterne derimot, de druknet i vannmassene). Og jødefolket var under skyen, men ikke i den.
Den dåpen det tales om her handler derfor om dette å bli ett med, bli en del av, identifisere seg med -  Moses. Forent med ham og det han representerte fra og for Gud. Slik vi som troende er begravd med og forent med - Kristus. Rom 6:3 og Gal 3:27.  

For det jødiske folk er begrepet klippe og klippen vel kjent. Det er et av navnene på den unevnelige Gud. Betegnet som Israels klippe av den døende Jakob og i avskjedssangen fra David. 1Mos 49:24 og 2Sam 23:3. Som Klippen  av Moses. 5Mos 32:4. Som mitt hjertes klippe av Asaf. Salme 73:26. Og som den evige klippe av Esaias, den grunn hvor sinnet vårt finner sikkert feste. Der hvor freden alltid rår, selv midt i stormen. Es 26:3-4.  

Når vi taler om klippe, assosierer vi den derfor med alle disse egenskapene. Ser på den som det FASTE, TUNGE og UROKKELIGE element. Sikkerheten og borgen under oss – og rundt oss og over oss. Den definisjon av klippen bør vi i høyeste grad være oss bevisst – når vi tenker og snakker om klippen som fulgte dem! For Klippen er i dypeste forstand Gud selv, legemliggjort og åpenbart for oss i Jesus Messias selv. Klarere kan det neppe sies enn det vi leser her i 1Kor 10:4. Han er grunnsteinen og hjørnesteinen, beskrevet i Es 28:16. Bekreftet av Herren selv og hans apostler i Matt 16:18, Apg 4;11, 2Pet 2:4,7, 1Kor 3:11-12 og Ef 2:20. 

Men i den sammenheng verset står i, er det likevel klart at det også var klippens egenskap som VANNKILDE som står i sentrum. Og dermed blir beretningen om  den knuste klippe  levende. 2Mos 17:6.

Igjen et klart bilde på Ham som ble knust, slått av Gud, for våre misgjerninger. Es 53:5. Det er den samme profet som i kap 48:21 nettopp taler om hvordan vannet renner fra den kløyvde klippen – til den tørste ørkenvandrer.

Vi finner liknende skildring av jødefolkets ørkenvandring i Mose avskjedssang: Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hardeste fjell. 5Mos 32:13. Dette er kostelige sannheter som vi kan gripe og nyte i tro. Talende bilder på hvordan Gud i Kristus, gjennom sin Hellige Ånd, kan leske og vederkvege hjertet vårt. 

Men det finnes andre sider ved den klippen som er beskrevet i det aktuelle Bibelverset.

I 4Mos 20:8-11 leser vi hvordan Gud befalte Moses og Aron å TALE til den slik at vannet kunne flyte ut til tørstende sjeler. Men i stedet for å lyde Guds befaling, så slo Moses to ganger på den. At Gud i sin nåde, ulydigheten til tross, lot vannet komme, er en annen sak.  

Så langt jeg ser det, finner vi her en påminnelse om hvor trege og uvillige vi er til å lytte og til å ta Herren på ordet. I denne forbindelse ser vi hvor viktig det er å holde fast ved sannheten om at han med ETT offer for ALL TID har gjort oss FULLKOMNE. Og at dette offer verken kan eller skal gjentas. Klippen Messias er knust. Det skjedde denne ene gang. Vi må vokte oss vel for å ringeakte det! Kanalen med de levende vannstrømmer er åpnet gjennom den gjerning Fader, Sønn og Hellig Ånd gjorde da de bokstavelig talt gikk inn i tiden,  inn vår verden og inn i dødens gru – for å fri oss fra fortapelse og forbannelse. Gjenopprette det tapte samfunn mellom Skaper og skapning. Og gi oss den ypperste plass i skaperverket! Et kongelig presteskap, et eiendomsfolk, juveler hentet opp fra dypet! Grunnvollen for denne vår frelse ligger der – fast. 1Kor 3:11. Vi er alle døpt og forent med og i den samme ånd. Og vi har alle fått Den ene, Hellige ånd å drikke. 

Utfordringen går derfor til hver enkelt av oss om å forsyne oss rikelig nettopp av denne kilden. Å bli fylt av denne  guddommelige drikk som har en slik spesiell virkning i oss og rundt oss. Den betegnes nemlig også som kraftens, kjærlighetens og sindighetens ånd. 2.Tim 1:7. Med evnen i seg til å lære oss og minne oss om det Gud vil vi skal huske og vite. Til å forherlige Sønnen. Til å se det som det naturlige øyet ikke så. 1Kor 3:10-16 og 2Kor 3:18.  

En forutsetning for å nyte disse strømmene i rikelig monn, er å være der i Herrens nærhet. I hans kjærlighet. I forvissning om at det nettopp er der den beste plassen er for oss. Og ser vi det fra Herrens vinkel, så lyder hjertesukket hans slik, til oss og om oss: Min due i klippens kløfter, i fjelltindens lys. La meg se din skikkelse, la meg høre din røst (tale til klippen...)! For din røst er blid og din skikkelse er fager. Høys 2:14. 

Men så tilbake til det underlige forhold og uttrykk  at klippen fulgte dem. Umulig for den naturlige tanke. Klippen og grunnvollen er tung og fast, ja - nærmest urokkelig.   

Våre jødiske venner har en underlig forklaring og påstand om ”vannforsyningen” under ørkenvandringen. I følge Aggadah, et legendariske midrash-materiale som er vevd omkring Tanakh/GT, var det en ”rolling stone”, en rullende stein, som fulgte Israel-folket under ørkenvandringen! Og fra denne stein vellet vannet fram! (Avraham Chill, The Minhagim, New York: Sepher. Hermon Press, Inc., 1979, side 322 – og Complete Jewish Bible, side 469).  

Det vises også til kilder som hevder at den Miriams brønn som nevnes i Talmud, nettopp var en slik stein som rullet sammen med det vandrende Israel-folket. Og at det var denne steinen Moses slo! Den blir endog betegnet som en flyttbar, mobil kilde! Og dermed er det sannsynlig at begrepet ”vandrende” klippe, eller klippen som fulgte dem – allerede  da faktisk var kjent innenfor judaismen! 

Når jødene feirer og markerer sabbatsmåltidet, er det vanlig at de synger  ”Tzur Mishelo Achalnu”:

Klippen som vi har spist fra,
velsign ham, mine trofaste venner!
Vi har spist vår mat uten å tømme kilden....

Ennå ligger det et dekke over så mange jødiske øyne når Moses leses. Men når Herren fjerner det, da er det duket for en av historiens største aha-opplevelser – med de enorme følger den får! For da kommer den rette betydning av Esaias 53 til å bli erkjent og bekjent. Den handler dypest sett om Sønnen! Klippen som ble knust, klippen som ga vann, snublesteinen, anstøtsklippen, steinen som ble revet løs fra fjellet, men ikke med hender – og grunnvollen. Rik og solid nok for jødefolket, for den hele verden og for deg og meg. Daniel 2:44-45, Lukas 20:17-18, Rom 9:33-10:11, Es 28:16. 

Da staten Israel ble "gjenfødt" og proklamert i Tel Avis  sabbatskvelden 5.Iyar, 14.mai 1948, skjedde det også på grunnlag av Klippen! Mange såkalt sekulariserte jøder i Jewish Agency motsatte seg nemlig å nevne Guds navn i erklæringen. Og i stedet landet man på kompromisset Rock of Israel, Israels Klippe!
Slik handler og signerer Gud! Ikke alltid på grunn av. Men ofte til tross for!

Det er denne solide og levende stein og klippegrunn Peter inviterer til – når han sier: Kom til ham, den levende stein... 1Pet 2:4.  

Og når vi hyller Ham som frelser, som den som fører oss og nærer oss, da synger vi gjerne velkjente Rock of Ages, Tidenes klippe! Skrevet av den engelske forkynner Augustus Montague Toplady (se egen artikkel om samme) mens han selv hadde søkt tilflukt i klippens ly underkraftig storm og regnvær ved den forrevne kysten av England.

Ved hvert flyktig åndedrag
Og om jeg skal dø en dag
Når til Himlens land jeg går
Og jeg for din trone står
Klippe du som brast for meg
Jeg er evig skjult i deg!

Tilbake til:

 en del av: