Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Salme 121 og Markus 6:45 flg

HERREN HAR
DØGNVAKT!
 
Foto Jack Hazut, israelimage.net  
 
Livet vårt kan til tider fortone seg som ei festreise. Fylt av glede, lengsel og forventning til det som ligger foran. Ei slik festreise er det som beskrives i Salme 121 i Bibelen. For der møter vi en person som er på vei oppover, også i bokstavlig forstand. På vei til Jerusalem. For å delta i en av de mange religiøse høytidene der. Høydepunkter i livet – for liten og stor.
Men midt i denne forventningen – med blikket festa på de mektige fjelltoppene som omkranser byen, utbryter salmisten: Hvor skal min hjelp komme fra? Og i neste øyeblikk gir han oss svaret: Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jorden skaper. Altså ikke fra hva som helst eller hvem som helst. Men fra Han som har skapt alle ting – og som ved sin guddommelige og allmektige makt holder alle ting oppe. Om Han erklæres det: Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.

Så har vi altså hørt og lest hvem hjelperen er og hvordan han hjelper og vokter oss, steg for steg, under vandringa vår gjennom tida i denne verden. Og ut av tida og inn i den evige verden – når den tida kommer.

For den Gud og Redningsmann som vi satser på og stoler på, har heilkontinuerlig døgnvakt. Klarere kan det vel ikke sies når det står at den allmektige Gud, han som også bærer navnet Israels vokter, verken slumrer eller sover. 

Det var dette Nikodemus visste – og fikk erfare. Nikodemus var ingen hvem som helst. Han tilhørte eliten av det jødiske religiøse lederskapet. En professor uti teologien, om du vil. En vis og betrodd fariseer. En av rådsherrene som nok kjente Gudsåpenbaringa, Bibelen, og jødisk lære og tradisjon mye, mye bedre enn det de mest skarpskodde blant oss kan drømme om.

Likevel var det en lengsel i denne vismannens hjerte. En lengsel etter å møte Mesteren som alle snakka så om: Yeshua, profeten, fra Nasaret. Og så klok var denne Nikodemus at han gjorde noe med lengselen sin. Han stod opp – og kom til Jesus om natta, står det i Johannes 3. Og han fant ikke en slumrende eller sovende Jesus. Men en som var lys våken – og som den gang som nå inviterer alle: -Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære. Og jeg vil gi dere hvile! Matt 11:28.
Jeg ser for meg åssen Jesus satt og venta på og gledet seg til besøket den natta! Åssen han frydet seg ved tanken på å gi nettopp rådsherren Nikodemus det vi kaller for Den lille Bibelen. Evangeliet, Guds vesen, i et nøtteskall, om du vil. For det er under denne samtalen at vi hører og nå altså leser: For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv.

Om det var flere til stede under samtalen mellom Jesus og Nikodemus, vet vi ikke. Kanskje satt de aleine der i stille samtale i nattemørket, mens de andre slumra og sov. Det sier Bibelen ikke noe om. Men like fullt så har Gud sørga for et utførlig referat. Nettopp for at du og jeg skulle bli kjent med det som ble sagt. Med spørsmåla og undringa. Og med nøkkelsannhetene fra Frelserens munn.

En medarbeider av meg sa så fint en gang: Det er mange som kommer til Jesus – om natta. Tenk bare på deg sjøl nå. De gangene du ligger våken. Kanskje etter arbeidsdagen. Etter diskusjonen. Etter festen. Aleine. I mørket. Også i situasjonens mørke, i sinnets og psykens mørke. I tomheten. Så henvender du deg, bevisst eller ubevisst til, ja, nettopp: Han som verken slumrer eller sover. Til Herren, Israels vokter.

Det fortelles om noe som skjedde på sjukehuset. Legen kom inn på rommet der det lå to pasienter. - Nå, åssen sov du i natt? Spurte han den ene av dem.
-Nei, det var dårlig.
-Hm. Hva gjorde du da?
-Jeg telte sauer.
Og så samme spørsmålet til de andre: –Og du da?
-Nei, jeg sov  ikke noe særlig jeg heller.
-Hva gjorde du da?
-Jeg talte med HYRDEN.

Det var det Nikodemus gjorde denne natta. Og at det skjedde noe mer i Nikodemus vakte og søkende hjerte denne natta, det vet vi. Les Johannes 19, 39 så får du svaret! For der står det om det som skjedde etter at Jesus var død: Men også Nikodemus kom, han som første gang var kommt til ham om natta, og han hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund.

I natten og stormen

La meg stanse litt ved en annen Bibel-beretning som viser åssen vår Herre og vår Gud fungerer – nettopp når nattemørket og prøvelsene tar kvelertak på oss. Vi leser det i det sjette kapittel evangeliet etter Markus – og fra vers 44.  Jesus hadde sørga for å mette alle de tusener som flokka seg rundt han. Menneskelig talt, så hadde Han, Menneskesønnen, hatt en anstrengende og krevende dag. Da kvelden kom, fikk disiplene hans, studentene hans, beskjed om å gå i båten og fare i forveien over til den andre sida av Gennesaretsjøen. (Bildet viser modell av den såklalte "Jesusbåten" som ble oppdaget og gravd fram fra Gennesaretsjøen i 1986). Og så står det så talende og så klart: Og da han skiltes fra dem, gikk han opp i fjellet for å be! 

Ser du – Israels vokter i aksjon – der i fjellet, der i det høye?  Menneskelig tenkt og talt – så burde Mesteren ha tilbrakt natta der – i søvn! Men det han var opptatt med og av – var samtalen og samfunnet med Himmelens Gud i bønnens og forbønnens time! For hvem tror du han var opptatt av? Ja, nettopp! Vennene der nede i stormværet. Dem som befant seg i den samme båten. På vei over, og ikke under, til den andre sida!

Her får vi nettopp en forsmak på Hebreerne 7:25 som sier at han alltid lever – for å gå i forbønn for oss!  For deg som leser disse linjene akkurat nå. For meg som skriver dem. For alle de mennesker og skapninger som Skaperen setter så høyt og elsker så inderlig.

Han som var og er Israels vokter – er opptatt med å oppfylle alle de løfter Han har gitt. Enten de nå gjelder det jødiske folk, menigheten – eller den enkelte av oss.

Les sjøl garantien og løftet til Israel - og advarselen til Israels fiender i Esaias 41, versa 8 til 14: Og du Israel, min tjener Jakob, som jeg utvalgte. Du er min tjener, jeg har utvalgt deg og ikke forkastet deg (som ”erstatningteologene” hevder).  Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. Se, de skal bli til spott og skam alle de som harmes på deg, de skal bli til intet og gå til grunne de menn som tretter med deg.

Tenk hvis alle ”forståsegpåere”, politikere, teologer og menigmann, ville lese, tro og adlyde disse orda. Måtte vi som bekjenner oss som kristne være med å trøste våre jødiske venner og minne dem om løftene de har fra Israels vokter: Gled deg da du lille skare, Jakobs Gud skal deg bevare. For hans vilje må dog alle fiender til jorda falle!

Vår Herre og Frelser har et tett og nært forhold også til den menighet som Han har vunnet seg ved sitt eget blod. Vi er i samme båt, alle vi som hører til Guds menighet, enten vi er jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne. I samme båt på de skiftende bølger på livets hav. Og gjenstand for den samme omsorg, forbønn og beskyttelse fra vår himmelske forbeder og yppersteprest Jesus Messias.

I Efeserbrevet står det at Gud før og varmer menigheten. Og da fariseeren Saul forfulgte dem som trodde på Jesus, intervenerte Jesus sjøl i bokstavlig forstand i livet hans og stoppet ham: -Saul, Saul, åffer forfølger du meg? Jeg er Jesus, han som du forfølger!
Ser du triumf-ropet fra Romerbrevet 8? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?  Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Messias er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstått. Som også er ved Guds høyre hånd. Som også går i forbønn for oss!

Hans omsorg og beskyttelse gjelder også den enkelte av oss! Det viste Jesus oss spesielt i forholdet til Peter. Herren visste at Peter kom til å svikte ham – før det skjedde. Og han varslet Peter om det. Med garantien: Jeg bad for deg! Lukas 22:32. 

Ja, det er riktig som Trygve Bjerkreim har sagt oss i sangen sin: Det ER virkelig makt i de foldede hender! Og særlig i de hender som alltid er rakt opp og ut der fra Herrens trone i det høye – klare til å hjelpe og redde oss ut fra de lumske angrep og det kraftigste stormvær! (2Mos 17:16).

For hva var det som skjedde mens disiplene krysset det opprørte havet?  Vinden var imot. Sterkere og sterkere. De strevde og rodde hele natta, men klarte ikke å forsere motkreftene. Panikken tok dem. Glemt var kanskje løftet om at de skulle fare over. Glemt var kanskje vissheten om at Han tross alt var i høyden der et eller annet sted – for dem. Men så står dette forunderlige i Markus 6: 48: Da han så at de var i nød…kom han til dem!

Han så deres nød, langt borte fra - midt i nattemørket! Nettopp fordi hjertet hans var der, hos alle dem som kjempet med angst og stormvind der å bølgekavet!  Og da, i den fjerde nattevakta, mellom klokka tre og klokka seks på morgenen, kom han til dem! Steg inn i båten deres. Og vinden la seg!

Slik er Jesus. Slik fungerer han. For dem som er i den samme båten – på vei over. Det jødiske folk. Menigheten. Og den enkelte av oss! Løft blikket. Vent på Ham. Slipp Ham inn i båten din. Han bringer fred til hjerte og sinn, midt i stormen! Bildet du ser her over til venstre, er tatt nettopp på Gennesaretsjøen. I stille vær i 2004. Hvem du ser? Riktig. Min kone Anne Lise og meg. På vei over - til den andre siden!

Tilbake til:

 en del av: