Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

 

1.Mos 4:1-16

Brødrene
Kain og Abel
 

Illustrasjon fra Rabbiner Nachum
Bravemanns artikkel i Aish.com


I Bibelen finner vi beskrivelse av en masse forskjellige mennesker. Noen er helter – noen er mer frynset - og noen er det vi kaller for skurker.
Det fine med de Bibelske beskrivelsene er vel det at den ikke pynter på noe. Den forteller det fine og det positive. Men skjuler heller ikke det negative. Det som vi kanskje ville ha tidd om når vi skal omtale venner og slektninger.

Det som er sikkert – er at vi mennesker er så forskjellige. Vi forstår aldri åffer den ene er eller blir sånn - og den andre sånn. Det handler om arv og det handler om miljø. Og kanskje mange, mange andre forhold som vi ikke forstår. Se bare hvor ulike liv og livsløp det kan bli blant søsken. Sjøl om de kommer fra samme heim og har fått samme oppdragelse.  

Gud bruker mange ganger de ulike personlighetene for å vise oss dype sannheter og guddommelige prinsipper. De blir nærmest som prototyper, eksempler til etterfølgelse på det som er rett. Eller som advarsel på det som tvilsomt – farlig og galt.  

Beretningen om brødrene Kain og Abel er kanskje et av de sterkeste eksemplene i denne sammenhengen. Den dramatiske og tragiske skildringa finner du i 4 kapittel i 1.Mosebok. Altså i Bibelens første bok. Og husk hva Jesus sier om det som beskrives nettopp i Mosebøkene: Hadde dere trodd Moses, så hadde dere trodd meg! 

Kain og Abel var søsken. Brødre med samme mor og samme far. Likevel var de altså høyst forskjellige. Forskjellige interesser og legning. Kain var interessert i jorda – og alt det den hadde av muligheter. En kreativ sjel, om du vil. Kain ble jordyrker, står det. Abel derimot, han ble fårehyrde. Han hadde hjertet sitt hos sauene. De store og de små. Så kan vi kanskje ane litt om personlighetene til disse to. Til Kain – Kah-yin, som  betyr ”det som er fått" – eller "eiendom” – og Abel,  Heh-bel, som betyr noe så talende som "pust"- eller "åndedrett".

Hva slags forhold de hadde til den Herre og Gud de hadde hørt om, står det ikke noe spesielt om. Men i skildringen av åssen de søkte kontakt med Ham, avdekkes det ulike sider ved dem. 

De skulle bære fram offer til Herren. Stå ansikt til ansikt om du vil – med Han som hadde skapt og danna pappa Adam og mamma Eva. Så langt stillet de likt. Men heller ikke lenger.
For om Kain står det at han bar fram et offerav jordas grøde.
Men Gud så ikke til Kain og hans offer, leser vi.

Abel derimot, han tok med seg et offer av de førstefødte lam.
Og Gud så til Abel og hans offer, står det.

Så kan vi undre oss – og gjerne stille kritiske spørsmål: Åffer i all verden denne forskjell, og denne forskjellsbehandling?
Hjertelaust, vil noen si. Begge to burde ha blitt tatt imot på samme måte! 

Det som er sikkert er dette – at Gud er den eneste som kjenner hjertene (Apg 15:8) og som vet alt (Joh 16:30 og 21:17). Det gjaldt Kain, det gjaldt Abel og det gjelder deg og meg. Ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med, leser vi i Hebr 4:13.

Den jødiske rabbineren Nachum Bravemann sier at Kain brakte sin takk nærmest som en forpliktelse. At han plukka opp noe – nærmest med orda: -Se her, ta dette, jeg har ikke bruk for det! I motsetning til Abel – som tok og æret Herren med det beste han kunne finne. Disse tankene fra den skolerte rabbiner forteller også noe om personlighetene til de to.

Det aner meg at Kain kom med noe han faktisk kunne skryte av. Sine henders gjerning, på et vis. -Se her, Gud – hva jeg har tryllet fram av jorda. Frukt, grønnsaker, lekre retter! Fornøyd?
I Kain møter vi, så langt jeg ser og velger å tolke det, en ganske stolt og egenrettferdig person som verken har skjønt eller lært eller godtatt det som bror Abel tydeligvis hadde fått med seg.

Nemlig sannheten om STEDFORTREDEREN. Om det lyteløse Lam som måtte dø for at en andre skulle overleve. Om blodet som måtte flyte. For at vi kunne bli skikkelig kledd. For det var det som hadde skjedd med pappa Adam og mamma Eva. De var redde og de skjemtes så inderlig etter syndefallet. Men Herren lette etter dem – inntil Han fant dem og fikk kontakt. Og Gud Herren gjorde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med, leser vi 1Mos 3:21. Der og da kunne de gjerne ha sunget: Kledd i Guds frelse vi står, rein som ei lilje i vår! Og de kunne ha sitert Esaias-profetien om Guds lam, Jesus Messias: Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger; straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei; men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham. Han ble mishandlet, enda han var elendig, og han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn.

Ser du sammenhengen nå? Ser du hvordan Abel festa sin tiltro til – ja nettopp: Til lammet! Som om han synger der han står for Guds ansikt: Lammet, ja lammet, dets vunder og sår, æren og prisen i evighet får!

Spekulativt, sier du kanskje.
Nei! For hør hva Guds ord, og ikke jeg, sier om saken:

Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død. Hebr 11:4.

Enda enklere blir dette å forstå – når vi ser hvilken sentral plass Lammet har som stedfortreder og offer i Guds frelsesplan med den enkelte av oss og med den verden vi lever i.

Du finner det igjen i det talende bilde om Faderen og Sønnen – og Lammet, beskrevet i 1. Mos 22. Her møter vi Faderen Abraham. Og sønnen Isak. Hans ransakende spørsmål til Faderen: -Men hvor er lammet? Og Abrahams løfterike, profetiske svar: -Herren skal sjøl utse seg Lammet, min sønn!

Så kan du ta med deg den plass og betydning Lammet og Lammets blod hadde for jødenes utfrielse fra trellekåra i Egypt, skildret i 2.Mos 12. Og gå like derfra – og inn i Jesu samtid da døperen Johannes døperen, baptisten Johannes altså, stod der ved Jordan. Prekende om og pekende på Jesus:
-Se der Guds lam som bærer verdens synd!

Ser du sammenhengen nå?
Kain som prøver å rettferdiggjøre seg sjøl gjennom egne prestasjoner?
Og Abel som ikke hadde noe annet å stole på – enn Lammet? 

Apostelen Peter bekrefter det som Abel tydeligvis hadde skjønt, både om synd og om arvesynd: For dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, blev løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. Han som forut var kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, men blev åpenbart ved tidenes ende for deres skyld. 1Pet 1:18-20. 

Et av de prinsipper som gjelder mellom Gud og oss mennesker er dette at ingen skal vise seg tomhendt for Herrens åsyn. 2Mos 23:15. Dette dreier seg først og fremst om hjerteforholdet mellom oss og Herren. Er det ikke da velsigna godt for oss å kunne bære med oss, i vårt hjertes favn – den gave Gud sjøl har gitt oss: Guds eget lam Jesus Messias!  I visshet om at Den som har Sønnen – har livet, det evige! Som eldste jenta mi skrev i minneboka til lillesøster: Med Jesus i hjerte og Jesus i sinn, kommer vi begge i Himmelen inn! 

Dette er hemmeligheten med de to eksemplene som Kain og Abel representerer.
Den ene trådte fram for Herren i frekt overmot – egenrettferdig - med egenprodusert frelse.

Den andre trådte fram, kanskje i noe frykt, kanskje frimodig, det er mindre interessant, med stedfortrederen, det slakta Lam i armene sine.  Da vi altså…i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, sier Hebr 10:19. Det var det Abel gjorde.

Og det er det er dette Gud vil at vi skal gjøre – i dag. Feste vår tiltro til den frelse han sjøl har gitt oss i seg sjøl, i personen Yeshua – som betyr Herrens frelse.

Og når vi har Han med oss – da kan vi alle situasjoner trå fram med frimodighet for nådens trone. For at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Hebr 4:16.

Tenk så godt det er å kunne ha det sånn med vår Skaper, vår Herre og vår Gud som salmisten så vakkert beskriver det i Salme 34:6: De så opp til ham og strålte av  glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam!
Sånn kan du ha det. Og sånn kan jeg ha det - under og i den åpne Himmel. Her i tida. I liv og i død og i evighet!

Tilbake til:


 en del av:

 
Org. nr. 974 341 557. Frittstående, ulønnet venneforetak som samler inn og formidler gaver til evangelisk velferdsarbeid for og blant fattige i Sør-India. Hver gavekrone blir videresendt uten fratrekk av noe slag.
E-post: se eller klikk her
Daglig leder: Tor Marius Gauslaa.
Adresse: Lofthus, 4790 Lillesand.
Giro: 0540 0753344.
Telefon: 37 27 00 94/90 65 64 27.

Medlem av Innsamlingskontrollen i Norge,
reg. nr. 0065.