Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Jeg er en seiler på livets hav

GRATIS REISE
- PÅ KLASSE 1  

 

Anne Lise og undertegnede på
  reise over Gennesaret-sjøen 


Det skal handle om å reise. Ikke i vanlig forstand. Men det å reise gjennom livet. Gjennom tida - om du vil. Det er mange sangere og forfattere som ut fra ulike ståsteder har skildra nettopp dette. Men uansett hvilket ståsted, syn og tro vi måtte ha, så er vi i hvert fall enige om at vi alle er ”en seiler på livets hav, på tidas skiftende bølge”, som det heter i H. A. Tandbergs velkjente sang.

Det er to knagger jeg tenkte å stanse ved i denne betraktning. Den ene handler om målet, om endemålet for reisa vår. The Final destination – for å si det på reisespråket. Og det andre er hvilken klasse vi reiser i.

Da vi ble unnfanget og født inn i denne verden, så ble vi ført inn i tida. Først som foster i mors liv – og så ut derfra – og inn i åpent landskap, om du vil. Med en fødselsdato – og underlagt de lover, muligheter og begrensinger som livet byr på. Det handler om gener, det handler om miljø – og sikkert mye, mye mer som vi ikke har svar på her og nå. Men det som er sikkert, bare med ett unntak (som jeg ikke skal komme inn på nå), er at det at det er menneskets lodd en gang å dø.  Altså: En påstigning – og en avstigning om du vil. Fra en stasjon – og til en endestasjon – med en tidsavstand i mellom, kort eller lang. Og det er med dette som utgangspunkt at vi kan spørre hverandre:

Hvor reiser jeg? Og åssen reiser jeg?

(Bilde fra Pixabay)

Jeg sitter med en gammel sang foran meg. Skrevet av en ”reisende” som nok for lengst har avslutta turen sin. 

Aldeles fritt jeg reiser med toget trygt og godt. 
Til himmelen og arver mitt skjønne himmelslott.
Min byrde ut av synder var meg til stort besvær.
Men den tok konduktøren og jeg vet ei hvor den er! 

Han hadde reismålet klart: Det skjønne himmelslott. Den ene knaggen jeg snakket om. Og han var seg reisemåten bevisst: Aldeles fritt jeg reiser. Og da kommer jeg inn på noe av det jeg har vært opptatt av i det siste: Det å være meg bevisst på ÅSSEN jeg reiser.

Vi kjenner vel til det både fra fly, skip og tog – at det er ulike måter og klasser å reise på. Alt ettersom hvor mye vi er villig til å betale for det. På livsreisa vår er det også slike ulike klasser. Den ene, jeg kaller den for klasse én, er den klasse som sangforfatteren skildra: Det å være bevisst på at jeg reiser BÅDE trygt og GRATIS i det tog og i den kupe som har Gud sjøl som fører og konduktør. Med andre ord: Å vite det at jeg er sikker i Jesu armer, skjult i hans hjerte – for tid og evighet. Det er dette vi kaller for troens visshet. Ikke troen på oss sjøl og vår egen fortreffelighet, men troen på Han. På Gud sjøl og den frelse han lengter etter å gi til alle mennesker. -Jeg er døra, den som går inn gjennom meg – blir frelst, sier Mesteren sjøl. Og i det øyeblikk jeg takker ja til Han, så lukker Han meg inn der hos seg sjøl. Og lover meg at han under ingen omstendighet vil kaste meg ut igjen. Fra da av reiser jeg med Himmelekspressen. Og hvem betaler for den billetten? spør vi i søndagsskolesangen. Og svarer: Jo, det gjør Jesus, min frelsermann.

Ser du hvor enkelt Gud har gjort det? Derfor inviterer jeg deg, og utfordrer deg – her og nå – til, i din bevissthet,  å "stige om bord" og nyte reisa. Her og nå. Og du kan, slik en predikantvenn av meg sa det så fint, men kanskje litt provoserende for noen: -Du kan ta sovevogna like heim til himmelen.

Men hva med den neste klasse, spør du kanskje. Jo, det er en person som innerst inne sier ja til Jesus, men som mangler det vi kaller frelsesvisshet. Som til tider er usikker på om han eller hun virkelig er om bord. Og som stadig frykter for å bli kasta ut igjen. Det fortelles om en slik troende tviler. Vedkommende søkte råd hos en forkynner – og sa: -Jeg kan dessverre ikke tro! –Hvem er det du ikke kan tro på, svarte forkynneren. Som på den måten synliggjorde problemstillinga. Hvis du som kristen baserer din tro på noe i deg sjøl, så vil du alltid være usikker og utrygg. Men hvis du knytter troen din til Ham, til Herren sjøl, så flytter du over fra klasse to til klasse én på det samme toget. Og blir en del av de som av hjertet kan synge:

Vi mange kjære venner på reisen følges ad
Vi synger og vi jubler og er så hjerte-glad
For Gud han er vår Fader og Jesus er vår bror
Og Ånden oss ledsager, vi går i Jesu spor!

Det å feste tiltro til Gud, og i rett forstand glemme seg sjøl, er ikke helt enkelt. Det naturlige menneske vil gjerne delta sjøl, på en eller annen måte. Derfor oppmuntres vi til å gjøre oss umak, til å gjøre vårt beste, for å komme inn i denne troens hvile, inn i klasse én, om du vil. Glemme oss sjøl – og fatte tiltro til Han som kalles for Troens opphavsmann og fullender. Nyte HANS fullkomne frelse. Kvile i hans løfte om at vi er sikre i Jesu armer. Ta Gud sjøl på ordet når han sier at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Messias Jesus, vår Herre. Rom 8,38-39. Tror du dette, så tror du på Ham. Vil du ikke vil tro på dette, så betviler du Guds eget løfte. Og reiser videre i egen smertefull usikkerhet – på klasse to. Men får du tak i denne troens hemmelighet – så skjønner du hva sangeren mener nå han i spisevogna og i frelseskupeen synger:

Her har jeg livets føde, et brød til mitt behag
Hvor meget jeg vil nyte – det strekker til hver dag!
Her har jeg dokumenter, papirer uten feil
Min arv og testamente der bærer Kongens segl.    

I den tredje klassen reiser de som tilsynelatende ikke bryr seg, verken om reise eller mål. For det er så underlig med oss mennesker. I hvert fall her i vår kultur. Vi kan snakke om alt mulig. Men så fort vi kommer inn på det som har med livets slutt og med evigheten å gjøre, så lukker vi likesom til. Vi gjør temaet så privat at vi ikke en gang vil tenke på det eller snakke om det. Skyver det bare unna og foran oss. Bevisst eller ubevisst.

Tenk om vi kunne være flinkere til å se vår sanne plass. Stillingen (ikke tilstanden) i Messias Jesus. Til å se denne bitte, bitte lille parantesen som kalles tid - i det rette perspektiv. I evighetsperspektivet. Og gjøre bruk av det tilbud Guds fribillett representerer. Den han betalte og løste for hele menneskeheten da Han, i Messias Jesus, døde for oss på Golgata kors. Det er frigjørende for oss alle å ha reisemålet klart for øye. Dette å kunne utforske den framtid vi har i evighetens forunderlige sfære. Og det å nyte reisa sammen med våre med-passasjerer. Bidra til å gjøre den trivelig både for oss sjøl og for de vi lever og farter sammen med.

La nå denne andakten bli en Guds invitasjon til oss alle – til å "kvile" under veis. Nyte plassen og klassen Han inviterer oss inn i. Slik at vi der kan synge også siste verset i den sangen jeg har sitert fra:

De små signaler vifter og trygt vi kjøre kan
Hva gjør vel veiens lengde? Det går jo mot vårt land!
Vi heiser korsets banner, stasjonen der vi ser
Og snart vi er i staden og vi reiser aldri mer!

Tilbake til:

 en del av: