Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Gjør som blinde,
men nå seende 
Bartimeus:
Slipp
Mesteren inn

Først skal vi lese en hilsen til deg fra vår Herre og vår Gud. Ja, det er mer enn en hilsen. Det er også en utfordring – og et løfte. Du finner den i Bibelens siste bok, Åpenbaringsboka. I det tredje kapittel og i det 20. verset sier Jesus:

Se, jeg står for døra og banker. Om noen hører min røst og åpner døra, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd (kveldsmat eller måltid om du vil) med ham, og han med meg.

Jeg spurte på ei ungdomssamlinga en kveld: Åssen vet du, åssen registrerer du at noen banker på døra? Jeg tror alle svarte rett: -Vi hører det!

Sunn fornuft. Logisk sans. Som vi lærte på søndagsskolen: Her er mitt øre jeg fikk for å høre….! To stykker faktisk. Ett på hver side! 

Når du hører at noen banker på døra di, så er det ulike måter å reagere på: Du kan gi blaffen. Ikke bry deg. Skyve det fra det. Og la døra forbli lukka. Og la livet gå sin gang. Eller: Du kan avvise mer aktivt. Kanskje forsikre deg om, sjekke, at døra er skikkelig låst. Bestemme deg for at nei, jeg slipper ikke noen inn. I hvert fall ikke han, Jesus, som står utenfor nå. For han kan da umulig ha noe å tilføre meg!

Vet du hva Guds ord sier om en slik innstilling? I Hebreerbrevet står det: I dag, om dere hører hans, Guds sønns røst, da forherd ikke deres hjerter!
Kan du tenke noe så kaldt og ugjennomtrengelig som et forherda hjerte, et steinhjerte?
Men så den tredje muligheten: Du kan åpne opp! Forsiktig, tvilende, skeptisk – eller i glede. Det som betyr noe – er at du åpner!

Og du spør: Hvorfor står Jesus der – ved døra?  

Rett anvendt og rett forstått, så kan vi trygt si at den posisjon og den plass som beskrives her ved døra, er plassen ved døra til ditt og mitt hjerte. Ved porten, ved åpningen, ved inngangen til det innerste i hver enkelt av oss. Like inn i vår private og personlige sfære. Til sjølve kjerna i oss. Det du gjerne kan kalle sjølve ånden i deg.
Og nærmere kan vel ingen komme vårt forbudte område.  

I Ordspråka 8:31 sier Herren at min lyst hadde jeg i menneskenes barn. Derfor var Gud så opptatt av å hente inn igjen de første feilende og angstfylte menneskene på denne jord, Adam og Eva. Da var det også ørene og hørselen så viktig.
Vi leser det i 1Mos 3:8: Og de hørte Gud Herren som vandret i haven, da dagen var blitt kjølig; står det. Men i stedet for å løpe Ham i møte, så står det at
Adam og hans hustru skjulte sig for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen.
Legg nå merke til åssen Adam bekrefter og bekjenner det som hadde skjedd: Jeg hørte deg… da blev jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skjulte meg!

Å, du stakkars menneske! På flukt FRA Guds frelse! Hadde Adam visst og skjønt hva det var Herren ville, så hadde han løpe TIL Guds frelse! Ropt om hjelp! Vendt seg til Gud. Sagt noe sånn som at ”Å, det var velsigna du kom nå, for du ser tilstanden min!”

For den gang som nå hadde Skaperen bare ett ønske med og for skapningen sin: Et gjenopprettet forhold. Tett samfunn. Full tillit. Derfor ville han tildekke det avkledde og mislykte med noe som skjulte og som varma! Kjortler. Av skinn. Jeg er temmelig sikker på hva slags skinn de var laget av. Av uskyldige lam som han hadde måttet slakte – for at mennesket skulle bli ikledd.  

Det var den samme leite- og redningsoperasjon som Jesus var opptatt av da han fleire hundre år etter fysisk vandra og søkte blant oss. Han var i aktivitet, dag og natt for å søke, finne og vinne oss.

Den blinde Bartimeus var en av dem som ble funnet og vunnet. Han bodde i Jeriko.  Sjøl om han ikke kunne se, så kunne han høre. Og han hørte, står det i Markus 10.  Han hørte at Jesus gikk forbi der på veien. Og dermed ropte han om hjelp. Ropte sitt ”kom inn” til Mesteren. Kunne gjerne ha sagt det med sangerens ord:

Kom inn til meg Jesus, du vet om min nød.
Og du kan meg hjelpe i dag.
Jeg trenger deg Jesus, i liv og i død,
du fører til seier min sak!

Og da står det så vidunderlig: Og Jesus stod stille! Tenk deg – i denne situasjonen var Jesus på vei til Jerusalem. Vel vitende om alt det grufulle som venta ham der. Det som han allerede hadde varsla disiplene sine om. Han skulle forrådes, overgis til hån, til smerte, til korsfestelse og død. Som det Guds lam som skulle slaktes for at vi skulle bli kledd i Guds rettferdighet. Som vår stedfortreder. Straffen skulle legges på ham – for at vi skulle ha fred. Ved hans sår – skulle vi få legedom!

Men nå stod han stille der foran Bartimeus! Klar til å la himmelens evige lys skinne fram i et formørka, fortvilet menneskehjerte! Og så lyder det  vidunderlige spørsmålet til den blinde. Du finner det i vers 49 i Markus 10.  

-Hva vil du jeg skal gjøre for deg?  

Og Bartimeus svarer: Rabbuni – Mester – at jeg må få synet mitt igjen!   

Og så talte og kommanderte Han igjen, slik han hadde gjort i skapelsens morgen: Det bli lys! Og det ble lys! Både for og i den blinde. For øyet hans og i hjertet hans. Og den første, og det første han fikk se, var nemlig, ja – riktig: Jesus. Herrens frelse.
Nå kunne han gjerne ha skifta sangtekst:

Da Jesus kom inn, da Jesus kom inn.
Å, for en forskjell da Jesus kom!
Jeg kan det ei forklare – hva som skjedde i mitt sinn,
men å for en forskjell da Jesus kom inn! 

For det ble, og det blir, virkelig forskjell, forandring, der som Mesteren får slippe inn og slippe til.  

Så skal vi legge merke til fortsettelsen. For nå ble han satt inn i aktiv tjeneste for Mesteren.  I forlikelsens tjeneste, som det står. Han hadde noe som Mesteren hadde bruk for! Et hjerte å elske med. Bein å gå på. Ører å høre med. Øyne å se med. Hender å arbeide med. En munn å tale med! Ser du? 

Han fulgte ham på veien! står det.
Glad. Begeistret. Takknemlig. Virkelysten. I bevegelse nå. På vandring med Gud. ”Tett ved sida mi går Jesus! Alltid vil Han vera der!” Opp fra det lave der i Jeriko. På vei oppover. Til det frie, det himmelske Jerusalem. Til den store kongens stad. Der oppe.

Jeg går til Himlen, der er mitt hjem
Der er ei sorg eller smerte
Der er det nye Jerusalem
Der er mitt bevende hjerte! 

Og i denne oppstigningen, og med denne kursen, var Bartimeus sammen med de andre i Jesu følge. Nå var også han en ambassadør, et vitne, et sendebud i Jesu sted. Aktiv med i forlikelsens, og ikke fordømmelsens tjeneste.

Han kunne sjøl vitne om det han hadde hørt – og det han hadde sett!  Guds fullkomne frelse. Frelseren Jesus Messias. Anbefale den redning og den redningsmann som han sjøl hadde hørt, møtt og erfart. Jesus, Davids sønn. Guds sønn. Herrens frelse.

Tilbake til:

 en del av: