Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

 

20.
Ingen fordømmelse

I disse betraktningene inviterer jeg deg med til Tempelplassen i Jerusalem. Du kan lese om det i Bibelen. I Johannes evangelium, kapittel 8 og versa 1-11.

Det er tidlig på morgenen.
Det er som vi aner freden – midt i det østerlandske, solforgylte morgenrushet med menneskemylder, lyder og lukter.

Jesus, dette enestående medmenneske, denne store rabbineren, læreren, sitter der. Opptatt med å undervise, fortelle og forklare det som hører Guds rike til.

Mange år er gått nå siden han sjøl satt der som 12-åring midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. Allerede den gang var det slik at alle de som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svar han gav. Luk 2:46-47.

Men så skjer det noe denne morgenen. I vers 3 leser vi det: De skriftlærde og fariseerne førte da til ham en kvinne som var grepet i hor, og de stilte henne fram for ham.  

Der stod hun. Til spott og spe for de mange nysgjerrige. Midt i flokken av mannfolk som trodde og som påberopte seg å være Guds ambassadører. De kjente Skriften. Lovene og reglene. Og var ivrige i tjenesten for å forfekte det de så som den rette lære. Og de var sikkert nøye med leve etter de bud og retningslinjer de anså som både rette og nødvendige for liv og levnet.

Ser vi parallellene i dagens situasjon? Faren vi som troende står i. Vi ”vellykkede” . Vi som har lest og lært Bibelen vår. Som kjenner det mønster Gud gjennom den anbefaler for liv og for lære. Det ideelle.

Å, vi har så lett for å gå i samme fella som fariseerne og de skriftlærde hadde gått i!

For de hadde glemt, eller kanskje ikke skjønt - kjerna i det heile. De hadde noe av den samme ånd og innstilling som det ”tordensønnene” Jakob og Johannes hadde (Mark 3:17) da de ved én anledning ønsket død og fordervelse over dem som ikke ville ta imot Jesus. Dere vet ikke hva ånd dere er av, sa Jesus til dem – og minnet dem om at Menneskesønnen ikke var kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Luk 9:54-55.

De stod i altså i feil tjeneste- uten å skjønne det sjøl, fariseerne og de skriftlærde. De hadde oppkasta seg til både anklagere, jury og dommere der på den hellige Tempelplassen. De stod i fordømmelsens - og ikke i forlikelsens tjeneste. Og husk: De stod der med Bibelen i hand. Som en murstein nærmest – et slagvåpen som de brukte, og ville bruke til dom og til død mot et medmenneske. Ser du parallellene i vår tid? Ser du likheten med alle dem som med fynd og klem påberoper seg Bibelen, Guds klare Ord – i nidkjær fordømmer-tjeneste. Disse som har glemt Herrens ord om ikke å dømme, for at vi sjøl ikke skal dømmes.

Jeg vet hva jeg snakker om. For jeg har stått i samme hylekoret sjøl. Uten å se og forstå at jeg i fundamentalismens navn avskrev, avviste og underkjente det største, viktigste og overordentlige prinsippet i og ved Guds vesen: Kjærligheten.

Og dessuten: Jeg har sjøl møtt slike dommere. Sett og kjent steina som har haglet fra dem. Baktalelsen. Sladderen. Kulda og fordømmelsen fra slike som mener seg å tilhøre A-klassen i Guds medarbeiderstab.

Og midt i sin iver, med drepende stein i hjerte og neve, hyklet de skriftlærde for Herren. Rabbi, titulerte de ham som de verken kjente eller anerkjente. Mester.  

Men så skal jeg si de fikk undervisning!

For etter at de prøvde å utfordre Jesus, med referanse både til den alvorlige tiltalen - og med Bibelord, leser vi at Jesus bøyde seg og skrev med fingeren sin i jorda der på Tempelplassen. Han hadde ingen stein i handa. Og han brukte ikke fingeren til å peke og preke fordømmelse. Så retta han seg opp igjen. Og lukket munnen på dem alle:

-Den av dere som er uten synd, han kaste den første stein på henne! Joh 8:7. Så satte han seg igjen.

Han hadde brukt sverdet nå. Det tveeggede, skarpe sverd. Det som trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Heb 4:12 og Åp 1:16.

Jeg ser dem for meg, anklagerne. De prektige. Egenrettferdige. De dømmesjuke: Lamslåtte. Kanskje prøvde de å gjemme steinen de holdt i handa. Så seg forvirra rundt. Flaue, litt nølende og tause rusla de vekk. Den ene etter den andre, står det. De eldste først. Og DET sier ikke så lite. For midt i hykleriet og fariseismen – så hadde likevel Ordet og Lyset rammet dem såpass klart at de fikk se noe – om seg sjøl - som de før ikke hadde sett. Nemlig bjelken i sitt eget øye.

Men da er at Guds ord skildrer for oss en av de vakreste og mest talende scener vi kjenner fra Skriften:

Jesus ble aleine tilbake med kvinnen… Han retter seg opp og spør: -Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?
Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!

Her demonstrerte han hvordan han, som hater synden, elsker synderen. Her demonstrerte han at dommen tilhører ham aleine. Fordi det bare er han som kjenner ALLE ting. Også bakgrunnen, omstendighetene, miljøet, genetikken, alt det skjerpende og alt det formildende som måtte være knyttet til livet vårt og vandringen vår. Syndene våre, feilstega, manglene.

Og husk: Han er den samme i dag – som det han var den gang!

Er det ikke skjønt å kunne stå der – aleine med Jesus? På den hellige klippegrunnen. Akkurat som kvinnen gjorde det. Og lytte til den kjærlighetserklæring han gir oss. En kjærlighet som skjuler en mengde, en mangfoldighet - av synder. 1Pet 4:8.

Du kjenner kanskje sangen om dette møtet denne kvinna fikk med Jesus. Hvem som har skrevet den, vet jeg ikke. Men den fortjener virkelig å bli sunget igjen og igjen. Til innbydelse for alle fordømte. Og til påminnelse for oss - som har så lett for å havne i den grøfta som datidens skriftlærde, de vellykkede, hadde havnet i.  For det er ikke i fordømmelsens tjeneste vi skal fungere i. Vi som har fattet tiltro til Jesus, og til den redning han har gitt oss, vi er satt inn i FORLIKELSENS tjeneste. Derfor inviterer vi alle til Jesus. I visshet om at det er INGEN, absolutt ingen fordømmelse for den som tar sin tilflukt til Ham!

Slik lyder sangteksten:

Av Tempelskaren som - ofret for sin synd
Ble en stakkars kvinne - hjelpeløs brakt inn
Skriftlærde samlet seg - spent undret de
Hva nasareerens - dom ville bli

Kor:
-Heller ikke jeg fordømmer deg! Dyrebare ord
Fra hans rene leber - hvilken nåde stor!
Herlige ord av Jesus - syng dem igjen jeg ber:
Heller ikke jeg fordømmer deg - gå og synd ei mer!

Men enda ropte de: -Hva sier du?
Skal ikke Lovens ord - kommes i hu?
Da sa han refsende: -Den som er ren -
Syndfri og ulastelig - kast den første sten!

Anklagen bar de frem - refset synden grov
Talte om straffedom - viste til sin lov
Jesus seg bøyde ned - uten et ord
Og mens hans finger skrev - spenningen var stor

Skaren så skamfull stod - vendte seg om
Gikk fra hans nærhet dit - hvorfra de kom
Mesteren sendt av Gud - synderes venn
Hun som forkastet var - ensom stod igjen!

Da hørtes Jesu røst: -Gikk de sin vei?
Har ingen dømt deg? -Nei, Mester, nei!
-Heller ikke jeg fordømmer deg - sjel syk og sår
Gå i fred, benådet vær! Gå og synd ei mer!

Så fikk hun formaningens ord med seg på livsferden videre. Den vi kaller nådens opptuktelse. -Gå bort, og synd ikke mer!

Et møte med Jesus forandret livet hennes. Slik det forandrer alle de liv der han får komme til med nåden og med sannheten.

Skulle du kjenne deg dømt og fordømt, både av deg sjøl og av mennesker rundt deg, så skal du vite at vår Herre og vår Gud IKKE fordømmer deg. Han har utsletta skyldbrevet mot alle mennesker. Og han sier til deg, her og nå, slik det står i Esaias 44:22:  

Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky; vend om til meg, for jeg gjenløser deg!

Tilbake til:


 en del av:

 
Org. nr. 974 341 557. Frittstående, ulønnet venneforetak som samler inn og formidler gaver til evangelisk velferdsarbeid for og blant fattige i Sør-India. Hver gavekrone blir videresendt uten fratrekk av noe slag.
E-post: se eller klikk her
Daglig leder: Tor Marius Gauslaa.
Adresse: Lofthus, 4790 Lillesand.
Giro: 2850.13.10389
Telefon: 37 27 00 94/90 65 64 27.
innsamlingskontrollen
Trygghet for ditt bidrag