Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Artikkelserie om KVINNER I BIBELEN

4.

RACHEL

Når vi nå skal stanse for den neste kvinna i Bibelen, så holder vi oss bokstavelig talt innenfor den samme familie som vi allerede har snakka om.  

I 1M 25:20 leser vi at Isak var førti år gammel da han tok til hustru Rebekah, datter til arameeren Betuel fra Mesopotamia, søster til arameeren Laban. Videre i neste verset at  Rebekah ble med barn. Og at hun, da Isak var blitt 60 år gammel,  fødte tvillingene Esau og Jakob.  Esau  ble en dyktig jeger. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. 

Nå skal vi ikke snakke mer om Rebekah, sjøl om det kunne være fristende nok. Men vi skal snakke om  de kvinner som ble en del av Jakobs liv.

Vi følger han på veien fra løftelandet – og ut til det som Skriften kaller Østens barns land, ut til slektningene der i Karan, til stedet der Rebekah kom fra. Dit Abrahams tjener hadde dradd for å kalle henne og hente henne.

Vi leser det i 1M 29. Også her er det BRØNNEN som er møtestedet. Et talende bilde på det rette møtestedet mellom Gud og mennesker: Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene! sier han. Jes 55:1. Et prinsipp som har fått et herlig bekreftende ekko i Bibelens siste kapittel : Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt! 

Det var her ved brønnen  at Jakob fikk sitt uforglemmelige møte med Rachel,  henne som skulle bli ei av kvinnene, eller kanskje enda mer korrekt, henne som skulle bli KVINNEN i livet hans.  

Vi leser i 1M 29:6 -Se, der kommer Rachel, datteren hans, med småfeet. Og fortsetter i vers 10: Da nå Jakob fikk se Rachel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte til morbroren, gikk han fram og veltet steinen fra brønnåpningen og vannet sin morbror Labans småfe.  Og så det gripende møte i neste verset der Jakob på ekte østerlandsk vis kysset Rachel, og brast i gråt. 

Å, så letta han måtte være over å ha nådd fram. Over å møte slektningen sin, søskenbarnet sitt!  Henne med det vakre navnet Rachel – som simpelthen betyr et får, ei søye, en hunnsau!  Hvem er vel bedre skikka til å passe småfeet – enn den som har modernaturen i seg! Igjen ser vi noe av den guddommelige HYRDENATUR som Gud skatter så høyt. Dette å være min brors, mi søsters vokter! Tenk for en barneoppdragelse det var, for en skolegang, for et studie,  dette å passe småfeet. Lære å være våken. Å bry seg. Ansvarliggjøres. Å ta vare på det minste og det svakeste. Det var noe av det første Rachel hadde lært.   

Jeg er sjøl nabo til gård der de har sauer. Og der ser jeg åssen sauehyrden Elsa steller spesielt med de mest utsatte lamma, de vi kaller  tåtelam. Små, tynnbeinte, firbeinte vesener som er fullstendig avhengige av tobeintes hjelp for å vokse opp.  Elsa kjenner sine. Og kjennes av sine. Akkurat som Rachel gjorde det. Og slik Herren Jesus gjør det. Den gode, store overhyrden vår.  

Stanser du i 1 Mosebok 29, vil du nok snart ane som meg at det nok ikke bare var kjærlighet ved første blikk mellom Rachel og Jakob.  Men at kjærligheten også vokste. Sju års arbeidstjeneste hos sin vordende svigerfar Laban fortonet seg bare som noen få dager for Jakob. Hvorfor? Fordi han hadde Rachel kjær, står det så fint. Slik var det for Jesus da han tok tjenerskikkelsen på for å vinne oss. Og slik virker kjærligheten i oss og gjennom oss. Det leser vi med all tydelighet i kjærlighetskapitlet i 1Kor13: Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.  

Også om Rachel heter det at hun var vakker av skapning og vakker å se til. Vers 17. Good-looking, with beautiful features, pent utseende og vakre trekk - står det i Complete Jewish Bible. At denne beskrivelsen  av utseende er riktig nok, det er det ingen tvil om. Men at den også går på de indre kvaliteter, på hyrdesinnet, det er jeg like sikker på. For det er innsida som teller for Herren, Han som har røntgenøyne, som søndagsskolejenta sa det. 

Men så, midt i denne vakre og talende kjærlighetshistorien dukker så eldstejenta Leah opp. For oversiktens skyld – så kommer vi tilbake til henne etter at vi har gjort oss ferdig med Rachel.  

Det er nok ingen tvil om at Rachel nok var den som ble elska høyest av Jakob. Sånn sett – var hun privilegert. Det er stort å være elska . Stort å være gjenstand for et menneskes ekte kjærlighet. Og enda større – å være elska av Herren. Og det med en evig kjærlighet!

Men midt i det som tilsynelatende var så vakkert, vellykka og fylt av  kjærlighet, så møtte hun prøvelsene. Det forteller oss noe, vi som av og til nesten misunner slike mennesker som alt synes å gå så bra for. La oss ikke glemme at alle har sitt, stor eller litt – av prøvelser. Om vi ser det, eller ei.  For Herren oppdrar alle barna sine, enten de er sønner eller døtre.

Rachel var barnløs, står det.  I den tida så var det å være barnløs ei voldsom tung bør å bære.  Og enda verre var det nok når bitterheten hennes også ble blanda med misunnelse mot søsteren Le’ah som fødte det ene barnet etter det andre. 

Men så, midt i hennes nød, leser vi i 1M 30:22: Da kom Gud Rakel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv. Du kan være sikker på at Den allmektige hadde sett tårer hennes, hørt bønn hennes og kjent smerten hennes. Slik han gjør med oss alle, også i denne tid. Det var makt og det er makt i de foldede hender, de her nede og de der oppe. Stolt og glad over SØNNEN utbrøt hun, slik også vi kan gjøre over den SØNN  som er oss gitt: -Gud har tatt bort min skam!  Det Han gjorde med Rachel da han gav henne sønnen Josef, det har han i overført betydning også gjort med oss og for oss. Han har gitt oss Sønnen.  

Og så tar vi med den dramatiske avslutningen av Rachels liv. Gir, som Hebreerbrevet oppfordrer oss til, akt på utgangen av deres ferd, de trosvitner som har gått foran oss. På vei heimover, inn i det land som for evig og alltid er lovet Jakobs ætt, på veien til Efrat, som er Betlehem, fødte Rachel, leser vi i 1M35:16. Så hard var fødselen – at hun døde. Men idet hun døde,  vitnet og profeterte hun om den sønnen som nå var født - der: Hun kalte ham BENONI. Det betyr Min smertes sønn! Vi tenker på Jesaias beskrivelse av smertenes mann, gitt oss i kapittel 53.  Og vi tenker på ei annen mor, Jesu mor, som fikk beskjeden av Simeon: Maria: Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt,  men også din egen sjel skal et sverd gjennombore, for at mange hjerters tanker skal bli åpenbaret. Luk2:34-35. Og vi minner hverandre om at dette var bare det ene navnet, den ene karakteristikk – som sønnen fikk. For Jakob, faren hans gav ham et annet navn: Benjamin, Ben Yamin.  Som betyr HØYREHÅNDS-Sønnen! En mann – og to navn. Du skjønner hva det siktes til når jeg sier KORSET FØRST OG SIDEN KRONEN.  

Der hvor Rachel fødte smertens sønn og høyrehånds-sønnen på veien til Betlehem, der ble hun også begravd, slik skikken var når mor døde i barselseng.  En minnestein ble reist over henne.

Rachels grav er vel kjent den dag i dag. Tusener av mennesker reiser dit. Står der – i stillhet og takk til denne ene av Israels mødre. En takk for det hun har lært oss og gitt oss. Til jøde og til greker. En forløper – eller en forsmak - på den kvinne som mange år seinere også skulle vandre til brødhuset, til Beit Lechem. For der å føde Himmelens kongesønn Jesus. Herrens salvede.  -Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? sa Jesus til Emmausvandrerne.  Luk 24:26. De hadde glemt  at Benoni, smerten, gikk forut for Ben Yamin, gleden og kongemakta.

Han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone. Heb 12:2.  

Fred over ditt gode minne, Rachel!

Tilbake til:

 en del av: