Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

Artikkelserie om KVINNER I BIBELEN

  
Rebekah ved brønnen, malt av
Giovanni Antonio Pellegrini

REBEKAH – RIVKAH

Rebekah er et vakkert navn.  På hebraisk heter det Rivkah – et navn som i følge The Companion Bible betyr vinnende, sjarmerende, fortryllende. En treffende karakteristikk av den kvinne som vi nå skal bli nærmere kjent med. Men vi må også ta med den betydning som en annen Bibeltolker (Strong) antyder: Nemlig en som fanger og lurer! Kanskje sier dette noe om de ulike sider som karakteren vår inneholder? 

Vi møter henne i 1. Moseboks 24. kapittel. Et langt og underlig kapittel i Guds ord. For det dreier seg utelukkende om åssen det skjedde da det skulle finnes og vinnes ei brud til sønnen. Mange av dere skjønner sikkert hva det dypest sett siktes til her. I kristen terminologi vet vi så inderlig vel hvem Sønnen er. En Sønn er oss gitt, lyder profetien i Es.6,9.  Dette er min Sønn, den elskede! vitnet Gud fra det himmelske da Jesus steg opp fra dåpsvannet i Jordan. Matt 3:17.  

I det aktuelle kapitlet er tre personer involvert – på brudgomssiden: Faderen, Sønnen og Tjeneren. Jeg tenker på sangen vi ofte synger: Se, Han rekker ut sin hånd, kaller deg, Fader, Sønn og Hellig Ånd, svikter ei! Tre enige. Tre – som alltid er enige – om alt. Den treenige og ene Gud!

Abraham var opptatt av å finne og vinne en brud til sønnen sin Isak. Og ekstra påtrengende og aktuelt ble nok dette etter at Sarah var død. I 1M 24:4 ber han tjeneren sin om å dra og hente en hustru til min sønn Isak. 1M 24:7.

Aner vi ikke her den profetiske betydning eller sammenheng med Esaias 49:6 som taler om Guds ønske og plan om å utvide frelsessfæren fra Israel og Jakob – og til den ganske jord: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende. Og i Rom 11:11 ser vi hvor forunderlig planen realiseres: Jeg sier da: Har de snublet for at de skulle falle? Langt derifra! Men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet.

Tjeneren hadde altså fullmakt. Slik vi troende har fullmakt fra Himmelens Gud i dag, Han som driver arbeidere ut til SIN høst: Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! 2Kor 5:20.  

Vi merker oss derfor  to forhold eller forutsetninger i forbindelse med dette viktige oppdrag og ærend.

For det første så skulle det ikke dreie seg om noe tilfeldig valg eller kall. Nei, tjeneren fikk beskjed om at Herren skulle sende sin engel foran ham! Du kan lese det i vers 7.

Vidunderlige prinsipp i tjeneste for Gud! Tenk så godt å vite – at når vi går hans ærend, da kan vi gå i de gjerninger som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. Ef 2:10. I denne forlikelsens tjeneste vet vi at ingen kan komme til Frelseren og til frelsen uten at Faderen drar ham. Joh 6:44. Og – at ingen av dem som på dette grunnlaget kommer, aldri vil bli støtt ut! Vers 37. For i en slik Himmel-organisert tjeneste møter vi nemlig dem eller den som Herren kaller - på rette sted og til rette tid! (Som kvinnen ved Jakobs brønn i Sykar, Joh4)  

Og den andre klare forutsetningen var den at kvinnen måtte sjøl være villig til å bli Sønnens brud. Til å gi sitt JA. Herlig beskrevet i Åp 22:17: Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!
Men åssen henger det sammen med Rom 3:11 som slår fast - at det finnes ikke en forstandig, det finnes ikke en som søker Gud? Kommer tilbake på det lenger nede i teksten.

Og så ser vi åssen det går. 

Tjeneren drar av gårde. Og etter ei lang, lang reise, kommer han der han skal, til Abrahams bror Nakors by, til Aram Naharayim i Mesopotamia.

Som naturlig er, lar han kamelene legge seg ved brønnen utenfor byen. Det var her, utenfor leiren(Hebr 13:13), at møtet skulle finne sted! Det er kveld. Den tida da kvinnene pleier å komme ut og hente vann.  Tjeneren er i bønn. Forventningsfull speider han etter jentene som kommer. Og før han er ferdig med hjertebønnen sin – så skjer det: Det kommer ei vakker, fortryllende jente med vannkrukka på skulderen på vei ned til brønnen. Kanskje var skulderen det beste sted å bære krukka på. Men jødisk tradisjon antyder at dette også signaliserte noe mer: Ønsket hennes om å vise omverdenen at hun kunne være til hjelp, til tjeneste.
Ligger det ikke bare her en utfordring til oss i dagliglivet? Dette å kunne invitere til hjelp for de som tørster rundt oss?  

Tjeneren visste ikke hvem hun var. Men merket nok hvilket vinnende vesen hun hadde. Hun gikk ned til kilden, leser vi. Det er den som tørster som kommer til vannene og til brønnen. Men er du stolt nok – så vegrer du deg for vise at der er tørst, at du mangler noe. Vegrer deg for ”å stige ned”.  Men Guds ord advarer oss mot denne form for stolthet! I 1Pet 5:5 leser vi at Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Slik han er demonstrerte i møtet mellom Rivkah og tjeneren.  

Allerede her øyner vi noe mer av personligheten til den utvalgte og etter hvert – utkalte. Og vi ser at hun også var raus med vannet – og villig til tjeneste. Raushet har dessverre vært mangelvare blant mange av oss! 

Ut fra beskrivelsen i vers 16 ser vi at hun var en vakker kvinne. Samme som det vi leste om Sarah. Og nok ei gang så tillater jeg meg å antyde at skjønnheten nok ikke bare angikk det ytre. For det er ikke det Gud ser på når Han betrakter oss. Han er mer interessert i hjertets skjønnhet, karakteren, sinnelaget vårt. Det bekrefter han i 1.Kor 1,27-28, slik vi leste det da vi snakka om Sarahs skjønnet.

At hun var det vi kaller for ei skikkelig jente, ser vi også i opplysningen om at hun var jomfru som ingen mann var kommet nær.  Jeg tenker på uttrykket i 2. Kor 11,2: Ei rein jomfru for Kristus!  

Så ser vi de for oss – disse to. Hun opptatt med å tjene denne fremmede mannen. Og han i stille undring, og sikkert også beundring.  Men så får han vissheten om at dette er personen som kallet skal gå ut til. Han tar gullringen og gir henne, neseringen leser vi i Complete Jewish Bible. Og to gull armringer. -Vær så god! En smakebit på velsignelsene der heimenfra, ovenfra! Fra Faderhuset. Og tanken går igjen til det vi opplever, vi som har fått del i det himmelske kallet. Fra Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. Ef 1:3. Og vi tar også med det neste verset, vers 14: Han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet.
Så langt jeg ser det, representerer disse gavene allerede her et bilde på DEN BESEGLING OG DE GAVER som Herren utruster hver eneste en med i det øyeblikk TROEN PÅ JESUS, på Sønnen, får grobunn i hjertet vårt. For det guddommelige frelsesprinsippet klart: I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, Ef 1:13. Se også Apgj 10:44 og 11:17. 

Så står hun altså der, den kalte, ydmyke Rebekah, beriket og velsigna etter sitt møte med tjeneren. Og det er tid for nærmere presentasjon. Sannhetens erkjennelse av hvem hun er: Rebekah, datter av Betuel, en av de åtte sønnene til Abrahams bror Nakor og kona hans Milka. Og vi merker oss også – at hun er søster til Laban. En person som vi skal møte igjen seinere i serien om Kvinner i Bibelen.

Vi ser hva tjeneren hele tiden er opptatt med: Nemlig å skildre Faderens og Sønnens store rikdom og herlighet! Et typisk og flott kjennetegn på Den hellige ånds gjerning. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere, sier Jesus. Joh 16:14. 

Og så kommer det avgjørende øyeblikket. Vitnesbyrdet, om du vil. Spørsmålet blir retta til Rebekah:

Vil du reise med denne mannen? Hun svarte: Ja, det vil jeg! Vers 58.
Ja-et hadde hun nok gitt i sitt hjerte før hun bekjente det. Det var hennes valg. Gitt av fri vilje. Men så langt jeg ser det, er hennes ja et resultat av åssen Herren ved sin tjener, sin Ånd, hadde "bearbeidet" hjertet hennes. Kjærligheten var blitt tent i henne på grunnlag av tjenerens vitnesbyrd om Sønnen. Hun elsket, allerede, fordi hun var blitt overbevist om at Han, brudgommen, hadde elsket henne først.  Vi kan bruke Peters beskrivelse om henne, slik han sier det første kapitlet i sitt første brev, vers 8:

Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede. Se også Rom 9:10 

Og så bar det heimover.  Over berg og nedi dalen. På kamelryggen.  Som Fader, Sønn og Helligånd hadde stilt til rådighet for å sikre seg at den dyrebare skatten, bruden, skulle komme velberget – heilt heim.  For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. Rom 11:29.

Der oppe, på kamelryggen – kunne gjerne Rebekah sitere Herrens ord gjennom fra  1 Pet 1:5: Dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid. Og skulle farer dukke opp, for det gjør de alltid for den troende, så kunne hun også sitere de siste versa i Romerne 8. Hun kunne si: Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer?  Kristus….som er ved Guds høyre hånd  er den som også går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. 

Det som nå skjer, dette at tjeneren fører kvinnen, bruden om du vil, nærmere og nærmere mannen, brudgommen, er nøyaktig det samme som skjedde i Edens hage. For der sies det, ikke uten en dypere meining – at Gud Herren ledet kvinnen til mennesket. 1M 2:22. Og vi husker møtet der – hvordan den lengtende Adam utbrøt: -Endelig! 

For her kommer det også et endelig! Her er det den lengtende Isak som kommer den forventningsfulle, men sikkert også trette Rebekah i møte! Slik skjer det hver gang en troende møter Herren, enten det nå blir gjennom døden – eller i opprykkelsen ved Herrens gjenkomst. For da skjer det, dette som så vakkert beskrives her i 1M 24:64: Rebekah så opp, og … fikk øye på Isak. Jeg tenker på det som beskrives i Matt 17:8: Men da de så opp, så de ingen uten Jesus alene. Og til Bibelverset i 1Kor 13:12: men da skal vi se ansikt til ansikt. Og på løftet i 1Joh 3:2:… for vi skal se ham som han er. 

Hvilken dag det skal bli – når min Jesus jeg får se!
Når for hans fot jeg kneler ned, som en gang døde i mitt sted.
Når han tar meg ved sin hand og leder meg til Løftets Land,
Hvilken underfull dag det skal bli!  

For den hellige Gud kneler Lammets skjønne brud,
uten lyte og plett – i rettferdigheten kledd.
For i glemselens hav, deres synder fant sin grav.
Er din synd slettet ut kjære venn? 

Og så ser jeg for meg Isak – idet han fører Rebekah inn i det som fra nå av skal bli hans og Rebekah’s heim. Legg merke til at det står: Inn i sin mors Sarahs telt.  Inn i den semittiske og jødiske arv.  Inn i på den klippegrunnen og under det skjul  og til det folk som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører, slik Rom 9:4 forteller. For frelsen kommer fra jødene, sier Jesus.  Og dypest sett inn til Han, til den fullkomne forening med Han. For det er bare ved Ham og i Ham at alle Guds løfter har fått sitt ja og får sitt amen, leser vi i 2Kor 1:20.

Og så avsluttes kapitlet i 1 Mos 24 med verset: Hun ble hans hustru, og han hadde henne kjær. Slik fant Isak trøst i sorgen over sin mor.

Husk derfor på, du ”Rebekah”, kvinne eller mann - som har tillit til Jesus, at Han er din brudgom – og du hans brud. Uansett hvilken forfatning du nå måtte befinne deg i. Han elsker deg med en evig kjærlighet. Og fryder seg ved tanken på den dagen da du som Rebekah skal framstilles for han i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men … hellig og ulastelig. Ef 5:27.

Da oppfylles det som vår himmelske Isak lengta etter – og faktisk forlangte – da han sa:

Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. Joh 17:24.

Så må vi ta med, sånn avslutningsvis – at det var hun som ble mor til de to guttene Esau og Jakob. 1M 25:20 forteller at Isak var førti år gammel da han tok til hustru Rebekah, datter til arameeren Betuel fra Mesopotamia, søster til arameeren Laban. Videre i neste verset at Rebekah ble med barn. Og at hun, da Isak var blitt 60 år gammel, fødte tvillingene Esau og Jakob.  Esau ble en dyktig jeger. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene.

Og Romerbrevet forklarer i kap 9:10-16: … slik hendte det også med Rebekka. Hun ble med barn ved én mann, vår far Isak. Og da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt – for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller – da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Som skrevet står: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg. Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra! For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn.

Mye kunne sikkert sies, både om det profetiske og tragiske perspektiv som ligger skjult i dette tvillingparets liv og framtid. Vi ser konflikten for øynene våre den dag i dag – mellom Jakob-jødene og Esau-araberne. Men dette er et tema vi ikke skal gå mer inn på her.

Tilbake til:

 en del av: