Evangeliske artikler
av Tor Marius Gauslaa 

                  
Elisha og enka, Jesus og Bartimeus - og

To spørsmål
fra Herren til deg

Foto:Jack Hazut, www.israelimage.net

Jeg skal lese en hilsen til deg fra vår Herre og vår Gud. Det er mer enn en hilsen. Det er også en utfordring – og et løfte. Du finner den i Bibelens siste bok, Åpenbaringsboka. I det tredje kapittel og i det 20. verset sier Jesus: 

Se, jeg står for døra og banker. Om noen hører min røst og åpner døra, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd (kveldsmat eller måltid om du vil) med ham, og han med meg.  

Jeg spurte på ungdomssamlinga vår forleden kveld: Åssen vet du, åssen registrerer du at noen banker på døra? Jeg tror alle svarte rett:

Vi hører det!

Sunn fornuft. Logisk sans. Som vi lærte på søndagsskolen: Her er mitt øre jeg fikk for å høre….! To stykker faktisk. Ett på hver side! 

Når du hører at noen banker på døra di, så er det ulike måter å reagere på: Du kan gi blaffen. Ikke bry deg. Skyve det fra det. Og la døra forbli lukka. Og la livet gå sin gang. Eller: Du kan avvise mer aktivt. Kanskje forsikre deg om, sjekke, at døra er skikkelig låst. Bestemme deg for at nei, jeg slipper ikke noen inn. I hvert fall ikke han, Jesus, som står utenfor nå. For han kan da umulig ha noe å tilføre meg!

Vet du hva Guds ord sier om en slik innstilling? I Hebreerbrevet står det: I dag, om dere hører hans, Guds sønns røst, da forherd ikke deres hjerter!
Kan du tenke noe så kaldt og ugjennomtrengelig som et forherda hjerte, et steinhjerte?
Men så den tredje muligheten: Du kan åpne opp! Forsiktig, tvilende, skeptisk – eller i glede. Det som betyr noe – er at du åpner!

I det verset jeg siterte fra begynnelsen, merker vi oss at det er den oppståtte Jesus, seierherren fra Golgata, som står der og som bringer oss denne hilsenen.
Og du spør: Hvorfor står Han der?  

Han står der fordi Han, nå som før, er opptatt med ”skattejakta” i denne verden: Nemlig dette å søke, finne og vinne oss mennesker. For å lukke oss, på en måte, inn i sitt guddommelige, varme og reine hjerte mors- og fars-hjerte. Og for sjøl å ha plassen i vårt hjerte. Derfor beveger Han seg, derfor vandrer Han blant oss. Usynlig vil nok mange si. Men igjen altså - hørbar. Derfor står han tålmodig og ventende der. Det er kjærligheten, den evige Guds kjærlighet, som er der og som står der.

Rett anvendt og rett forstått, så kan vi trygt si at den posisjon og den plass som beskrives her ved døra, er plassen ved døra til ditt og mitt hjerte. Ved porten, ved åpningen, ved inngangen til det innerste i hver enkelt av oss. Like inn i vår private og personlige sfære. Til sjølve kjerna i oss. Det du gjerne kan kalle sjølve ånden i deg.

Og nærmere kan vel ingen komme vårt forbudte område.  

I Ordspråka 8:31 sier Herren at min lyst hadde jeg i menneskenes barn. Derfor var Gud så opptatt av å hente inn igjen de første feilende og angstfylte menneskene på denne jord, Adam og Eva. Da var det også ørene og hørselen så viktig. Vi leser det i 1Mos 3:8:

Og de hørte Gud Herren som vandret i haven, da dagen var blitt kjølig; står det. Men i stedet for å løpe Ham i møte, så står det at
Adam og hans hustru skjulte sig for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen.
Legg nå merke til åssen Adam bekrefter og bekjenner det som hadde skjedd: Jeg hørte deg… da blev jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skjulte meg!

Å, du stakkars menneske! På flukt FRA Guds frelse! Hadde Adam visst og skjønt hva det var Herren ville, så hadde han løpe TIL Guds frelse! Ropt om hjelp! Vendt seg til Gud. Sagt noe sånn som at ”Å, det var velsigna du kom nå, for du ser tilstanden min!”

For den gang som nå hadde Skaperen bare ett ønske med og for skapningen sin: Et gjenopprettet forhold. Tett samfunn. Full tillit. Derfor ville han tildekke det avkledde og mislykte med noe som skjulte og som varma! Noe som han hadde laget. Noe han visste holdt – i storm og i stille, i solskinn og regn, i varme og kulde. Kjortler. Av skinn. Jeg er temmelig sikker på hva slags skinn de var laget av. Av uskyldige lam som han hadde måttet slakte – for at mennesket skulle bli ikledd. Det var som om Han hadde klesplaggene med seg der - mens han lette etter sine forskremte skapninger.
Ser du sammenhengen, den røde tråden om du vil - i Guds redningsaksjon allerede der og da? De røde blodsdråper som fra Golgata roper – om NÅDE og FRELSE for DEG! 

Vi finner den samme Guds lengsel og det samme leite- og redningsprinsipp så tydelig illustrert i 2 Kongebok 4:2. Her er det profeten Elisha som er på banen. Merk deg hvem profeten er utsendt for og fra. Og hva navnet hans betyr. De hebraiske navna betyr som regel noe.

Elisha betyr Guds frelse.

Tenk for et navn å ha! Tenk å presentere seg: Hei, god dag, shalom: Guds frelse! For det var nettopp Guds frelse han representerte – denne profeten som en dag banka på døra til den fattige enka som vi møter her i dette kapitlet i 2. Kongebok.

Vi kan bare ane hvor forferdelig det må ha vært å bli og å være enke på denne tida – sånn 8-900 år før Kristus. Du kan være sikker på at hun mang en gang hadde slått Himmelens nødnummeret som vi sier, Salme 50:15: Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.
Og så kom han. Utfrieren. Profeten. Guds frelse. Klar til å komme inn i heimen hennes. Inn i nøden, inn i fattigdommen.

Og der stod de, ansikt til ansikt med hverandre. Elisha – Guds frelse og enka. Nå var det ikke bankelyden hun hørte. Den hadde hun tydeligvis svart positivt på – og åpna døra. For nå fikk hun spørsmålet, Himmelens tilbud. Den ransakende, utfordrende og individuelle behovsprøving, om du vil:
Hva kan jeg gjøre for deg?   

Du som kjenner Bibelen vet at det var det samme spørsmålet Herren Jesus sjøl stilte til mennesker da han fleire hundre år etter fysisk vandra og søkte blant oss. Spørsmålet gikk til den blinde Bartimeus. Han som også i bokstavlig forstand var langt, langt nede der i Jeriko:
Sjøl om Bartimeus ikke kunne se, så kunne han høre. Og han hørte, står det i Markus 10.  Hørte at Jesus gikk forbi der på veien. Hørte Mesteren banke. Som vi synger i sangen: Jeg har hørt hans trette trinn på Galileas fjell og vang. Og dermed ropte han om hjelp. Ropte sitt ”kom inn” til Mesteren. Kunne gjerne ha sagt det med sangerens ord:

Kom inn til meg Jesus, du vet om min nød. Og du kan meg hjelpe i dag. Jeg trenger deg Jesus, i liv og i død, du fører til seier min sak!

Og da står det så vidunderlig: Og Jesus stod stille! Tenk deg – i denne situasjonen var Jesus på vei til Jerusalem. Vel vitende om alt det grufulle som venta ham der. Det som han allerede hadde varslet disiplene sine om. Han skulle forrådes, overgis til hån, til smerte, til korsfestelse og død. Som det Guds lam som skulle slaktes for at vi skulle bli kledd i Guds rettferdighet. Som vår stedfortreder. Straffen skulle legges på ham – for at vi skulle ha fred. Ved hans sår – skulle vi få legedom!

Men nå stod han stille der foran Bartimeus! Klar til å la himmelens evige lys skinne fram i et formørka, fortvilet menneskehjerte! Og så lyder det samme, vidunderlige spørsmålet til den blinde. Du finner det i vers 49 i Markus 10.
Bartimeus hadde sikkert hørt det, eller rettere lest det før. Ja, nettopp – fra beretningen om enka og Elisha i 2. Kongebok. Jødene kunne, og kan sin Bibel vel så godt som oss!  

-Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Herren visste naturligvis hva det var Bartimeus ønska seg. For Gud har røntgenøyne, som søndagsskolejenta sa. Men likevel ville han høre svaret fra Bartimeus. Og så kommer det: Rabbuni – Mester – at jeg må få synet mitt igjen!   

Tror du Bartimeus ble skuffet over bønne-svaret han fikk fra David-sønnen Jesus, Å nei, Herren har aldri kunnet skuffe!

Han som i skapelsens morgen bød at lyset skulle skinne fram i mørke, talte og kommanderte igjen. Og det ble lys! Både for og i den blinde. For øyet hans og i hjertet hans. Bartimeus gikk over fra mørke til lys der å da! Og kunne gjerne ha sitert skriftordet om at det som øye ikke så …og det som ikke kom opp i noe menneskes hjerte, det har Gud åpenbart meg! 1Kor 2:9-10.
Den første, og det første han fikk se, var nemlig, ja – riktig: Jesus. Herrens frelse.

Nå kunne han gjerne ha skifta sangtekst. Og sunget, sammen  med både Adam og Eva og enka alle de andre som hadde sluppet Jesus inn i hjerte og heim:

Da Jesus kom inn, da Jesus kom inn.
Å, for en forskjell da Jesus kom!

Jeg kan det ei forklare – hva som skjedde i mitt sinn,
men å for en forskjell da Jesus kom inn!
 

For det blir virkelig forskjell, forandring, der som Mesteren får slippe inn og slippe til.  

Så skal vi legge merke til fortsettelsen. Både når det gjelder den blinde, men nå seende Bartimeus. Og enka som jeg fortalte om tidligere.

For begge ble satt inn i aktiv tjeneste for Mesteren.  I forlikelsens tjeneste, som det står.  

La meg begynne med enka først. Det andre spørsmålet som hun fikk fra ham som kom med frelse til henne, var ganske enkelt: -Hva har du i huset? I ditt hjertes hus altså!
Hun hadde lite. Var fattig på verdens gods. Men var egentlig umåtelig rik i Troen på Ham som hadde sendt profeten. Troen på Guds frelse. -Jeg har ei krukke, sa hun. Ei krukke med salvingsolje. Altså et redskap, en innretning som Mesteren kunne bruke og som Han hadde bruk for! Det lille hun hadde, stilte hun til rådighet for Mesteren. Og dermed bekreftet hun det apostelen og Herrens medarbeider Peter slo fast og anbefalte lenge, lenge etter:

Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde.  1.Pet 4:10:  

Kanskje var det den formaningen Lina Sandell tenkte på da hun skrev: 

Gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt! Stå ei ledig mens dagene flyr!

Gjør det lille du kan, legg ditt hjerte deri, La for Herren det kun være gjort!

Gjør det lille du kan, og glem ikke at Gud hos oss alle kun troskap vil se!

Velsignet enke. Velsignet hjerte. Velsignet heim.

Men Bartimeus da? Hadde han noe, han noe å varte opp med, han som hadde sittet der i veikanten og tigget til seg hjelp fra forbipasserende?
Hør hva det står om ham – etter møtet med Jesus: 

Han fulgte ham på veien! står det 

En vidunderlig og innholdsrik setning.  

Han fulgte ham på veien. Glad. Begeistret. Takknemlig. Virkelysten. I bevegelse nå. På vandring med Gud. Opp fra det lave der i Jeriko.
Har du noen gang vært der – og tatt veien derfra opp til Jerusalem, så vet du hvilken oppstigning det dreier seg om! Og så aner du sikkert symbolikken i den. På vei oppover. Til det frie, det himmelske Jerusalem. Til den store kongens stad. Der oppe.


Jeg går til Himlen, der er mitt hjem
Der er ei sorg eller smerte
Der er det nye Jerusalem
Der er mitt bevende hjerte!
 

Og i denne oppstigningen, og med denne kursen, var Bartimeus sammen med de andre i Jesu følge. Nå var også han en ambassadør, et vitne, et sendebud i Jesu sted. Aktiv med i forlikelsens, og ikke fordømmelsens tjeneste. 

Han kunne sjøl vitne om det han hadde hørt – og det han hadde sett!  Guds fullkomne frelse. Frelseren Jesus Mesias. Den redning og den redningsmann som han sjøl hadde hørt, møtt og erfart. Jesus, Davids sønn. Guds sønn. Herrens frelse.  

Så avslutter vi der vi begynte. Med Herrens løfte og utfordring til deg og til meg og til alle mennesker og alle hjerter  - her og nå. Og med de to spørsmåla Han stiller.  

Se, jeg står for døra og banker.
Om noen hører min røst og åpner døra, da vil jeg gå inn… 

Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Hva har du i huset?
 

Tilbake til:


 en del av:

 
Org. nr. 974 341 557. Frittstående, ulønnet venneforetak som samler inn og formidler gaver til evangelisk velferdsarbeid for og blant fattige i Sør-India. Hver gavekrone blir videresendt uten fratrekk av noe slag.
E-post: se eller klikk her
Daglig leder: Tor Marius Gauslaa.
Adresse: Lofthus, 4790 Lillesand.
Giro: 0540 0753344.
Telefon: 37 27 00 94/90 65 64 27.

Medlem av Innsamlingskontrollen i Norge,
reg. nr. 0065.